Mens andre progressive fluefiskere oppdaterer seg på teknologi og går nano, gjør jeg som kjerringa mot strømmen og går andre veien. Jeg har kjøpt meg en ny split cane stang. Er jeg blitt så gammel at jeg nå foretrekker fortiden? Jeg tror selv at jeg heller er blitt så gammel at jeg nå har råd til noe som i dag er så sjeldent som et håndlaget leketøy.
Jeg har lenge vært fascinert av split cane. For noen år tilbake kjøpte jeg en stang på eBay til 350 kroner. Inkludert frakt fra Canada. Et oppussingsobjekt fra tredve-tallet som kom i et illeluktende trekk. Og der har den ligget, helt til nå. Jeg har verken hatt tid eller ork til å begynne å fikse på den. Men, nå fikk jeg et puff til å også ta den fram og prøvekaste åtti-åringen for første gang. Det knirket litt og jeg var redd for at flere av ringene skulle dette av, men den hadde ikke glemt gamle kunster og det ble noen fine bukter av et sekser-snøre.
Jeg får ta fram boka til Wayne Cattanach og lese meg opp på hvordan en oldis som dette restaureres. I mellomtiden har jeg en flott, pent brukt og moderne split cane stang, håndlaget av Gary Marshall, å leke med. Det ligger ingen baktanker om å bytte ut karbonstengene. Jeg ser mer på dette som et supplement og et nytt steg i mitt fluefiskerliv.
For de som er interessert legger jeg her ved noen linker til noen spennende produsenter av splitcanestenger. Boys’n'toys!
I forbindelse med lanseringen av boka (Fluenerd) fryder jeg meg over både gode omtaler og gode anmeldelser. Også i Jakt&Fiske fikk boka skryt. Det eneste anmelderen savnet var en beskrivelse av hvordan jeg går fram når jeg binder en flue. Det fikk meg til å tenke. Til å gruble til og med. Hvordan går jeg fram når jeg binder ei flue? Har jeg en fast framgangsmetode? Mitt umiddelbare svar var nei. De fleste fluene bindes på forskjellig vis. Da ser jeg selvsagt bort fra det som kan regnes som farge og størrelsesvarianter av samme flue. Skulle jeg skrevet om det ville jeg trengt ganske mange sider. Å bare beskrive ett enkelt mønster ville etter mitt hode bli litt meningsløst.
Så grublet jeg litt mer på det. Kanskje jeg angriper alle mønstrene likt likevel? Hvis jeg løfter diskusjonen opp på et høyere plan, har jeg kanskje et svar. Det svaret ligger kanskje i spørsmålet om hvorfor vi binder så mange fluer på så forskjellig vis? La meg forklare tankegodset. En flue kan sikkert bindes på flere og kanskje til og med mange flere forskjellige måter. Men, ofte er det en eller to metoder som er bedre, enklere eller mer hensiktsmessige. Det er fordi vi skal binde et visst antall materialer på en krok og ende opp med et gitt og ønsket utseendet samtidig som flua er mest mulig solid, kan lett kastes med en fluestang og som oppfører seg slik vi ønsker i vannet. Og det skal vi som oftest gjøre med ett sammenhengende bindetråd på kortest mulig tid.
Min metode, som jeg bruker på alle fluene jeg binder er å angripe det hele som et puslespill. Hvilken rekkefølge skal jeg binde inn materialene? Hvor er det lurt å starte med bindetråden? Kan jeg binde flua enklere? Finere? Fortere? Sterkere? Smartere? Jeg har som regel en ide om hva jeg ønsker å oppnå. Så må jeg tenke meg gjennom hvordan jeg skal gå fram for å komme dit. Ofte tegner jeg en krok og “binder” flua på tegningen, del for del slik jeg ville gjort på stikka. Etter noen runder på papiret, prøver jeg meg gjerne med ekte vare. Som regel går jeg noen runder her også før jeg kommer noenlunde i mål. Det finnes ingen fasitt, men ofte gir det seg selv at det er lurt å binde inn halen før abdomen eller at hacklet bør komme før eller kanskje etter vingen. Iblant dukker det opp noen originale og geniale løsninger på hvordan fluen skal løses, men som oftest handler det om å kombinere en god ide fra en flue med et lignende behov på en annen flue. Et godt eksempel på det er for eksempel hvordan jeg “stjal” kroppen til en Mohican Mayfly til min Dad’s Daddy.
En permanent del av mitt puslespill er hvordan jeg også kan være gjerrig med bindetråden. Trenger jeg bulk prøver jeg å løse dette på andre måter. Dermed har jeg en bindeteknikk som sjelden gir meg uønsket bulk grunnet for mye bindetråd. Jeg har også andre inngrodde trekk i min binding, som for eksempel måten jeg binder fallskjermhackle på vingen og det at jeg alltid avslutter fallskjermfluer ved å binde av på selve vingen.
Det er kjekt å filosofere litt rundt hvordan og hvorfor vi binder som vi gjør. Men, nå må jeg tilbake til konfirmasjonstalen jeg må skrive til fiskekompisen min. Jeg kan ikke bli annet enn en stolt far når han overtaler mora til å pynte konfirmasjonsbordet med seks vaser, fyllt med vann, elvesteiner i bunn og en lakseflue oppi med tre tørrfluer flytende på toppen…
Denne lakseflua slekter på klassiske mønster som Tosh, Gerry’s dog og flere andre fluer. Fluer som er oppkallt etter kjæledyrene til opphavsmennene. Kjæledyr som var kilden til materialene i flune. Vi har en katt. En skogskatt som sliter seg inn på meg ved enhver anledning. En katt jeg gjerne hadde klart meg uten, helt til jeg fant ut at den langhårete pelsen er ypperlig til laksefluer. Den er supermyk og egner seg godt til litt mer stilleflytende strekk. Katten vår er mørkebrun, med beisj mage og hvit hake. Dermed har jeg laget vingen på denne med hvit undervinge, beisj mellomvinge og mørkebrun overvinge. Til hackle bruker jeg en maraboumyk, beisj grizzlyhackle som minner om markeringene på katten. Miragetinsel på kroppen og noen angelhair i vingen gir flua akkurat nok flash. Burde kanskje hatt en rosa kone som stemte med nesen til katten, men jeg gikk for sølv i stedet. Og både katten og flua heter Napoleon!
Jeg kom nylig over en gammel kjenning i ny drakt. En tysker ved navn Thorsten Strüben hadde laget sin moderne versjon av den klassiske Durham Ranger. Laksefluas opprinnelse kan spores tilbake til Durham i Nord England på midten av 1800-tallet. Det var etter all sannsynlighet enten William Henderson eller James Wright som stod bak denne berømtheten.
Det morsomme er at den sannsynligvis skulle imitere en sommerfugl. Om den lykkes med det og om det var medvirkende til at den ble så populær blant laksen skal jeg ikke spekulere i. Det viktigste er at den virket. Og den ble også populær blant fiskerne som etterhvert bidro til veldig mange varianter av flua. Suksessen førte også til at Durham Ranger ble den første i en lang rekke Ranger fluer. Black, Blue, Red og Silver Ranger for å nevne noen.
Den opprinnelige flua ble bundet på klassisk vis, med eksotiske fjær fra fjerne strøk og en flat sideprofil vendt mot binderen. Moderne laksefluer bindes med helt andre materialer, med en mye bredere profil som er lettere for fisken å få øye på. Dette innebærer, som med de fleste klassiske mønstrene, en betydelig konvertering for å bli en del av vårt moderne arsenal. Ender vi til slutt opp med en Durham Ranger eller noe helt nytt? Ikke helt lett å si. Herr Strübens Durham Ranger minner heller ikke rent lite om en moderne Jock Scott (sans grizzly hackle) for eksempel.
Et annet og mye viktigere spørsmål er om den virker? Jeg har bundet en variant av den basert på Strübens mønster. Jeg har brukt mye marabou hackle, og det betyr mye liv. Orange er også den mest fremtredende fargen. Og erfaring tilsier at orange sjelden er feil i en lakseflue. Syretesten kommer i laksesesongen, i elvene. Jeg har en mistanke om at den er mer durabel enn utrangert!
Merkelig nok blir fluene mer synlige for fisken når flua har samme farge som elva. Binder du opp nok nyanser i forskjellige farger, blir det mulig å matche elva helt nøyaktig.
Sterke kontraster
Laksen reagerer på kontraster. Med ManyFly-systemet kan du raskt prøve forskjellige kontraster for å finne den optimale der og da, ut fra lyset og fargen på elva. Svart og gult? Rødt og gult? Svart og grønt?
Med venner eller alene
Vingedelene er beregnet på å skulle fungere sammen med hackledeler og kropp for å danne hele fluer. Men de fungerer også utmerket på egen hånd, som mikrotuber. I begge tilfeller fungerer konen bak vingen som en thorax. Den løfter vingen opp, gir tyngde og skaper turbulens som gir flua liv.
Noe av det fine med dette systemet er muligheten du har til å legge så mye vekt du vil i ei flue, og fordele vekten akkurat som du vil. Du kan med andre ord balansere flua etter strømmen. Husk at løse koner i forskjellige størrelser og materialer er en del av systemet.
Easy peasy
Den enkleste flua du kan lage er med kun en til tre hackledeler, eventuelt ogs. med en kropp. Perfekt til små fluer på synkesnører eller intermediate snører i sterk strøm. Husk å tapere med størst hackle foran når du kombinerer forskjellige størrelser med hackle.
Gamle favoritter
Hadde det vært greit med en Silver Zulu eller en Thunder & Lightning? Du fikser dem på et blunk. For ikke å snakke om Black & Yellow eller Jock Scott. Det eneste som kan være utfordrende er å huske alle de forskjellige mønstrene.
Du står ved bredden av ei lakseelv. Du ser gjennom flueboksene i flertall, for du har selvsagt med flere. Du har med deg mange fluer, men ikke mange nok. Slik forholdene i elva er nå, ser du at du mangler akkurat den fargen eller størrelsen eller akkurat det mønsteret du trenger. Du får vondt i magen av det, men du må nøye deg med ei flue som ikke er optimal. Kjenner du deg igjen? Det gjør jeg. Og nå har jeg gjort noe med det.
Dette er den endelige versjonen av en idé jeg har lekt med lenge. Og ideen er veldig enkel, nesten banal. Istedenfor å binde ei hel flue på én tube, har jeg bundet de forskjellige bestanddelene av ei flue, i mange versjoner, på hver sin lille tubebit. Tanken er at du kan komponere nøyaktig den flua du ønsker når du står ved elvebredden, det stedet hvor du best kan vurdere forholdene og hva du trenger.
I én boks har du plass til alle de forskjellige delene av ei lakseflue, i mange forskjellige farger og størrelser. Fluene du får å fiske med er ikke revolusjonerende i seg selv, de er veldig lik andre laksefluer jeg har i boksen min. Det nye her er at du i praksis har så vanvittig mange fluer med deg i den ene boksen. Nå skal det noe til at du ikke får fisket med den flua du vil. I mine neste innlegg kan du se eksempler på fluer fra det jeg har valgt å kalle ManyFly-systemet. Og husk, kun en vingedel per flue. Ellers får du rotasjon på flua.
Nok et mikrotube-eksperiment jeg gjorde for et par år siden. Denne gangen er konen flyttet inn i kroppen på fluen. I denne varianten erstatter den thoraxen av dubbing. Tanken er å flytte litt på tyngdepunktet i fluen. Konen løfter også vingen og skaper den viktige turbulensen som får vingen til å svømme. Sistnevnt blir også forflyttet litt lenger bakover og forårsaker mer bevegelse i tuppen på vingen enn vingen.
Etter å ha lest boken “Salmon Fishing in the Yemen” for noen år siden gleder jeg meg over at den nå er blitt til film. Det beste av alt er at det går an å dele den med din bedre halvdel som ikke er så oppslukt av fluer og laks…
Med litt Duplo og epoxylim kan en bindestikke bli kraftig forbedret.
Denne danske bindestikka fra FlyMate er, når alt kommer til alt, et ganske bra verktøy. Jeg hadde stort sett bare en ting å utsette på den. Og det var skruen nederst på kjevene som brukes til å fest og løsne kjevenes grep om kroken. Den brukes mye og den var vond å bruke. Den var vanskelig å stramme/løsne og “spiste opp” huden på pekefinger og tommel når det var stor aktivitet ved stikka. Og jeg har merket meg at det er mange stikker som bruker samme systemet og har slike strammeskruer.
Når sønnen min skulle overta stikka, fant jeg på en morsom og enkel løsning inspirert av LAW-stikka til Lawrence Waldron. En Duplo-blomst (produsert av Lego) ble litt modfisert med Dremel-verktøy, spraylakkert i riktig farge og deretter limt på skruen. Nå fungerer den som en drøm, for sønnen min! Den er både lettere å stramme og lettere å løsne, uten å slite på fingrene. I tillegg er kontrollen over hvor mye trykk som blir satt på kroken mye bedre.
Inspirasjon kan komme fra vidt forskjellige steder. Noen ganger er kilden mindre opplagt. Jeg retter derfor en varm takk til Jethro Tull og låten Hot Mango Flush. En flue som kombinerer både hot orange kropp og vinge med to grønne hackle. Dermed bør den kunne fungere både på brun og grønn elv. Kjekt med noe nytt og ferskt å prøve ut til sommeren. Hot Mango Flash har jeg kallt den og søt var den også…
Boksen min ble tømt for både Tosh, Posh Tosh og Black & Yellow tuber av en viss størrelse i sommer. Jeg har begynt å bøte på akkurat det, men ser nå at jeg trenger mer gul tube. Den tubestørrelseskombinasjonen jeg er mest glad i til de største fluene er Guidelines FITS tube M (bak) og XS (foran) med en medium kone fremst. Og av alle mulige gadgets til tubefluebinding, er jeg mest glad i den enkleste, en tapert stoppenål. Guideline produserer en som er både i riktig størrelse og er klargjort til å settes fast i stikken…
